Artikkelen er publisert i Visjons mainummer 2009.

 

Ken Wilbers integralfilosofi er ikke bare for dem som er opptatt av selvutvikling og åndelig oppvåkning. Kunnskapen om den integrale måten å tenke på tilbyr et kart over alle ting og fenomener og kan ha betydning for hvordan vi bør organisere våre samfunn. 

Integralfilosofien er ikke bare en spennende intellektuell teori eller filosofisk system for dem som liker å spekulere om hvordan Kosmos  er skrudd sammen. Det kan også ha svært viktige anvendelsesmuligheter på nær sagt alle livets områder. Det er et system eller en metode for å rydde opp i grumsete tankegang, halvfordøyde forståelser og hjemmesnekrede personlige oppfatninger om verden. Alle lager seg sitt personlige verdensbilde til eget bruk satt sammen av brokker av kunnskap, interesser, erfaringer, fordommer og mer eller mindre slapp logikk. Dette hjemmelagde kartet navigerer vi etter og får våre meninger om dette og hint i fra. For de fleste av oss er dette primitive greier. 

For dem som ønsker et bedre og mer ”profesjonelt” kart kan det anbefales å sjekke ut resultatene til Ken Wilber og hans sparringpartnere som har kommet opp med noe han kaller AQAL (”All Quadrants, All levels”) som på en elegant måte syr sammen data fra alle livets erkjennelsesområder, inkludert vitenskapene og mystikken – med både vestlige og østlige bidrag.

Det er ikke bare bredden og omfanget av hva som er integrert som gjør dette så interessant, men vel så mye hvordan det er integrert. Å sette seg inn i det er selvfølgelig ikke enkelt fordi det dekker så mye – det er egentlig en modningsprosess – men bare det å kjenne hovedtrekkene i hans system gir aha-opplevelser og fruktbare nye måter å tenke på.

Polariseringer og hierarkier

På mange områder av livet hersker det polarisering og splid mellom ulike syn på de samme fenomenene – ofte med ekstremister i hver sin leir som mer eller mindre ligger i krig med hverandre – med manglende kommunikasjon og fastlåsthet som resultat. Integralfilosofien viser at de som regel har delvis rett begge to og at det er mer fruktbart og utviklende å balansere og integrere de motstridende synspunktene. Dette innfører Middelveien som generelt prinsipp. 

Ett eksempel er helseområdet, hvor modernitetens syn på mennesket som en maskin bestående av utskiftbare deler og dertil hørende bruk av kirurgi og kjemiske legemidler ligger i strid med det både prerasjonelle og postrasjonelle synet at menneskets indre – subjektet, sinnet, bevisstheten – er noe autonomt som bør behandles med andre, mer holistiske metoder. Hadde begge deler vært anerkjent av alle kunne vi ha fått et mye bedre helsevesen.

For mange kan nok bøygen i å akseptere integralfilosofien være at Wilber påviser at naturen selv framviser hierarkier. Det er rett og slett et viktig prinsipp for hvordan naturen er organisert. Og er det noe vi ikke liker så er det at noen rokker ved likhetstankegangen. Nå som vi endelig har fått likhet, frihet og brorskap, etter forutgående tiders maktbruk og ”kastesystemer”, så skal vi neimen ikke ha tilbake gammeldagse tanker om at det er forskjell på folk. 

Men det komplekse bygger på det enkle og mer basale. Vi som lever i dag står på skuldrene til dem som har levd før oss. Det er det som kalles utvikling. Hadde det ikke vært for at det en gang oppsto encellede dyr på denne planeten, ville vi ikke ha vært her som mennesker, som er utrolig mer komplekse og slik sett høyerestående. Et problem er det at for hver gang noe nytt og mer komplekst oppstår, så øker også sjansene for komplikasjoner. Nye muligheter åpner også for misbruk. En primitiv pil og bue kan være dødlig for den som blir truffet, men en uendelig mer kompleks atombombe kan forårsake en enorm massedød. Så vekst er et tveegget sverd. Derfor bør vekst i erkjennelse og kunnskap også ledsages av vekst i medfølelse og moral. Ansvaret øker proporsjonalt med økt innsikt.

Spiraldynamikken

Alle vet innerst inne at det er forskjell på folk. Prøv bare å sette Hitler, Stalin og Saddam Hussein på den ene siden og Mor Teresa, Mahatma Gandhi og Dalai Lama på den andre og si så at du synes begge leirene er like bra!? Ikke det, nei? 

Vi klassifiserer folk, bevisst eller underbevisst. Vi har våre helter og fiender. Noen liker vi og noen liker vi ikke. Så vi oppfører oss ikke som om vi virkelig tror på at alle er på likt nivå – likhetstankegangen er mest en talemåte, i beste fall et høyverdig prinsipp. Vi lager oss våre egne private hierarkier, og det er ofte våre egne subjektive 

fordommer som kommer til uttrykk, men ikke nødvendigvis – som i eksemplet over.

Et av de viktigste redskapene i den integrale verktøykassen er det som kalles spiraldynamikken. Psykologisk forskning viser at det er forskjell på folk, noen er psykologisk sett mer modne enn andre. Utviklingspsykologien, som denne disiplinen kalles, viser helt entydig at et individ – fra det fødes til det dør – går igjennom en rekke stadier eller trinn i sin bevissthetsutvikling. Disse trinnene er faste og almenmenneskelige – på tvers av kulturelle, rasemessige og kjønnsmessige ulikheter og kan beskrives på en utførlig og objektiv måte. Det betyr at alle – uansett rase, kjønn, religiøs og annen kulturell bakgrunn – er invitert til å høyne sin bevissthet og oppfylle sitt potensial!

Hvert enkelt individ på denne planeten kan altså ut ifra spiraldynamikken klassifiseres i forhold til hvilket bevissthetstrinn det (i gjennomsnitt) til en hver tid befinner seg på. Hvert av disse bevissthetstrinnene, som også kalles for ”memer” eller verdisystemer, representerer et begrenset perspektiv eller måte å se verden på. Jo høyere trinn jo større utsikt, dvs. økt forståelse. 

Det er nesten som om en meme er kollektiv og upersonlig, og at den snakker og handler gjennom dem som befinner seg der uten at de vet eller forstår det selv. Så lenge vi ikke har gjennomskuet dette bevissthetsnivået, men identifiserer oss med det, så lenge vil vi være fanget av det og i det. Det er først når vi begynner å se dets begrensninger at vekst er mulig – og da bare til trinnet over. Men man kan ikke hoppe over noen trinn. Vi er ikke så fri som vi tror.

De vanligste memene

Det kan godt være at Visjons lesere vil være mest opptatt av de høyere trinnene i spiraldynamikken, som jo omfatter mystikken, men det er etter min mening viktigere å befatte seg med de lavere og mellomliggende stadiene. Det gjelder særlig disse fire: rødt, blått, oransje og grønt . Det er her mesteparten av menneskehetens drama utspiller seg, rett og slett fordi det er her folk flests utvikling er stoppet opp. Det gjør at vi som individer ikke på langt nær oppnår vårt virkelige potensial. Så hva kan gjøres? 

Det første skrittet er å forstå disse memene, hva de er og innbefatter, og hvordan de forholder seg til hverandre. Deretter kan man prøve å se hvordan de daglig kommer til uttrykk i eget og andres liv, og ikke minst gjennom media. Dernest kan man få ideer om hva som kunne vært gjort for å lette menneskers vekst gjennom disse memene og så kanskje få motivasjon til å gjøre noe konkret som kan bidra til at dette virkelig kan skje. For blokkeringer særlig på rødt og blått er farlige. De skaper enormt mye lidelse i verden og kostnadene med ikke å fjerne disse blokkeringstendensene slik de kommer til uttrykk i våre samfunn er astronomiske. Ja, faktisk – hvis vi mislykkes her kan det bli skjebnessvangert for menneskeheten og jorden. 

Rødt er hovedproblemet

Min personlige oppfatning er at det er det røde bevissthetstrinnet som er hovedproblemet, eller snarere hvordan overgangen fra rødt

 bevissthetstrinn til blått foregår. Det kan synes som om det ofte skjer kluss her som har alvorlige konsekvenser for både individ og samfunn. Vi som samfunn får det rett og slett ikke til på noen særlig god måte! Her kunne mye ha vært forbedret og integralfilosofien har en del å bidra med i så henseende.

Alle bevissthetstrinn har sunne og usunne sider (kanskje med unntak av det høyeste?). Det er sunt og riktig at et barn i ca. treårsalderen utvikler seg fra lilla (magisk, predifferensiert tilstand av trygghetssøking) til det røde hvor egoet, selvbevisstheten våkner. Barnet begynner å se seg selv som adskilt fra omverdenen – med egne lyster og behov – og dette er psykologisk framgang. Individet får lyst til å ta verden i besittelse. Det er ingen vei utenom (det resulterer i såfall i en svært patologisk – sykelig – tilstand hvis det blir forstyrrelser her) og er sunt og riktig, selv om unger i trassalderen kan være ganske slitsomme.  

Det er ikke så mye at vi går opp en utviklingsstige når vi vokser opp og blir ferdig med det forrige trinnet under oss, som at vi tar med oss det forutgående, samtidig med at vi transcenderer det med helt nye tanke- og handlingsmønstre vi identifiserer oss mer og mer med. Har vi hatt kompliksjoner i prosessen kan vi når som helst regredere til et lavere trinn i bestemte situasjoner, og har vi for mange av dem kan man rett og slett stoppe opp på et forholdsvis lavt utviklingstrinn.

Så når ungdommer eller voksne reagerer fra rød meme er det nok som regel en ganske usunn reaksjon. Jo flere av våre reaksjoner i voksen alder som springer ut fra rødt jo mer problemer for en selv og omgivelsene resulterer det i. Selv om vi kognitivt kan utvikle både blå konformitet, oransje fornuft og grønn pluralisme, så kan den røde memen ligge under overflaten og sabotere eller pervertere det hele. Hvem kan, med hånden på hjertet, si at vi ikke – fra tid til annen – manifesterer trassreaksjoner i møte med andre: I hjemmet, på arbeidsplassen, i ulike interessefelleskap, i tilfeldige møter og så videre? Hvor mange eksempler har ikke konduktører eller flyplassansatte på utstrakt uhøflig oppførsel fra presumtivt voksne mennesker? 

Den røde memen er totalt selvopptatt, egoistisk og prerasjonell. Her nytter det ikke å appellere til fornuften, fordi den ikke er utviklet ennå, eller for de som er eldre, fordi man velger å vende det døve øret til. Alt som gjelder er mine lyster og mine behov, uten tanke på hvordan dette påvirker omgivelsene. 

Den røde memen er den tomme sigarettpakken som bare slippes rett ned på bakken. Det er de for mange flaskene du tar igjennom tollen på grønn sone. Det er lommeboka som du ser falle ut av en annens lomme for så å stappe den ned i din egen. Det er sidespranget du hadde på seminaret med jobben. Det er den stygge historien du så gladelig forteller til alle som gidder å høre om hun som begikk en urett mot deg. Og verre ting. Langt verre ting. Som æresdrap, vendetta, fly som styres inn i skyskrapere...  

I en rød verden gjentas noe av det samme temaet som i den beige, laveste memen og dens ”jungelens lov” hvor enhver må prøve å overleve som best man kan. Men nå gjelder det ikke lenger bare å rett og slett overleve i en verden hvor alle slåss mot alle, men å bli den beste, sterkeste, mektigste. Dette er middelalderens og vikingtidens heroiske ideal: Den sterke, modige og eventyrlystne ridder kan legge verden for sine føtter, utføre bragder og vinne gods og ære. Dette er føydalsamfunnets ideologi: en samfunnstruktur basert på den rå styrkens hierarki. Adlyd oppover og utnytt nedover: Den sterkeste og mest suksessfulle blir konge og hans ord er lov. For den sterkeste selv gjelder ingen lover, kun absolutt tøylesløshet. 

Det røde bevissthetstrinnet som ligger til grunn for slike samfunnssystemer (og som man fremdeles bl.a. finner i mange land i Afrika, f.eks. i Mugabes Zimbabwe, og blant stammehøvdingene i Afghanistan) ligger ennå under overflaten i vårt eget, som vel har sitt tyngdepunkt mellom oransje og grønt. For samfunnsutviklingen har de 

fleste steder gått videre fra rødt, og en av de viktigste instrumentene i dette har vært religionene. Men her ligger også en kime til problemene i neste runde, dvs. i overgangen fra blått til oransje...

Den blå memen

En primærfunksjon for religionene har vært å temme de ville, utøylede individene som har tyngdepunktet i den røde memen. For hva er den naturlige utviklingen hos barn etter trassalderen? Jo, det er konformitet, være som alle andre, ikke å skille seg ut, ha samme klær og interesser. Vennegjengens normer og regler blir styrende for adferden. Bare se på ungenes fødselsdagsfeiringer. På et tidspunkt mener barnet at en vellykket bursdagsfeiring er en som følger ”malen” uten å skille seg ut. Kanskje kan den være litt finere enn andres, men det må for all del ikke være noen sære innslag bestemt av teite foreldre som ikke skjønner sånn!

Barnet beveger seg dermed naturlig over i det neste utviklingstrinnet: Den blå memen. Frivillig underkastelse, inngå i et fellesskap som styres av regler og normer, gjerne forsterket av løfter om belønning og trusselen om straff, og utviklingen av en samvittighet kommer inn. Det er ikke bare et ønske om konformitet som gjør seg gjeldende i barnet selv, men også krav fra omgivelsene om å adlyde, ta seg sammen, tilpasse seg, gjøre som autoritetene sier. Struktur, orden og disiplin kommer i høysetet og her starter problemene for alvor. Fordi barnet ennå har sin narcissistiske egenvilje kommer det opposisjon, motvilje og trass. Jo mindre flinke omgivelsene er i å gjøre dette på en smart måte, jo mer friksjon og arrdannelser i psyken hos barnet. 

Det er særlig foreldrene som utgjør barnets første møte med den blå memen, og hvordan dette møtet finner sted har en dyp konsekvens for den nye verdensborgers utviklingprosess og hva han eller hun kommer til å gjøre i sin samhandling med verden. Men dette skjebnessvangre møtet er igjen avhengig av hvilket bevissthetstrinn foreldrene fungerer mest utifra. Barn trenger struktur og å internalisere den i sin oppvekst, ellers får han/hun problemer. Strenge blå, dullende oransje og feige grønne foreldre skaper som regel problemer for sine barn. Fengslene er fulle av mennesker som ikke har klart overgangen fra rødt til blått på noen vellykket måte.

Mangel på blått et samfunnsproblem

For det er et samfunnsproblem at dette møtet finner sted i privatsfæren som er foreldrerettens domene. I de mest graverende tilfellene kan barnevernet gripe inn, men stort sett er ungene overlatt til foreldrenes mer eller mindre mangelfulle oppdragerkompetanse. Man kan være fristet til å mene at det som del av svangerskapskurs e.l. bør inngå opplæring i barne-oppdragelse for vordende foreldre. Et forslag kunne være å bruke litt offentlige midler på å dele ut DVDer med hele serien med Supenanny til kommede foreldre, men enda bedre – og dyrere – hadde det vært hvis det var politisk vilje til å etablere og tilby egne kurs i integral barneoppdragelse. 

I forbindelse med ve

rneplikten må (stort sett) alle gutter, som siste sjanse til å få en ordentlig dose blå struktur, avtjene militærtjeneste, som kanskje har en viktigere oppdragerfunksjon enn sikkerhetsfunksjon for landet. 

• Men det er også andre viktige former for blå strukturer som barn og ungdom møter i sin oppvekst og som kan ”virke oppdragende” på den oppvoksende slekt: Idretten, barnehagen, skolen, musikkkorpset, speider’n eller lignende organisasjoner, og særlig arbeidslivet. Her må man innordne seg og ta hensyn. Jo mer man tilpasser seg og er komfortabel med å fungere på dette blå trinnet, jo mer reduserer man den saboterende røde memens innflytelse senere i livet.

Så hvilke blå institusjoner virker best? Sannsynligvis de som den unge selv er mest motivert til å være i. Det er selvfølgelig svært avhengig av hvilke individer de møter i hver enkelt situasjon, som lærere og ledere. Hvilke metoder virker best? Klare regler, konsekvens, rettferdige og kommuniserte sanksjoner, autoritet, tilstedeværelse og mye kjærlighet og vennlighet ser ut til å være hovedingrediensene i en vellykket overgang til den blå memen. Preusserdisiplin, urettferdighet, ufornuft, anstrøk av sadisme og maktovergrep synes å være selve oppskriften på forsterket trass og opposisjon med derav følgende samfunnsproblemer.

Jo eldre barna er i sine møter med blå institusjoner, jo viktigere er det at blått er supplert av det neste utviklingstrinnet: oransje – fornuft! Har den unge begynt å utvikle sin vurderingsevne vil alt som smaker av prerasjonelle myter og blind autoritetstro bare forsterke trass og motstand, så her har de tradisjonelt blå religionene en særlig utfordring. Bud, leveregler, krav om at hellige skrifter ubetinget skal betraktes som Sannheten med stor S kan slå begge veier. Noen aksepterer dette villig og entusiastisk – andre får det i vrangstrupen. I den prerasjonelle middelalder sto kristendommen meget sterkt i befolkningen. Da det oransje fornuftsmemet gjorde seg stadig mer gjeldende fra Opplysningstiden av, mistet kristendommen mye av sin autoritet og oppslutning. Det begynte å bli for mange kameler å svelge for tenkende mennesker og inn kom ny tenkning basert på vitenskapens framvekst. 

Blått er svært viktig i et menneskes utvikling. Det gir ordenssans, fokus, selvdisiplin, moral og er det første skrittet på veien mot å kunne ta mer og mer hensyn til andre, om enn først til folk fra sin egen gruppe, nasjon eller religion. Blått er etnosentrisk med utstrakt fremmedfrykt eller -forakt. Og med blått kommer også ideologiene, og kombinasjonen blå overbevisninger, rødt følelsesliv og fremmedforakt er en farlig blanding som produserer fanatisme, ja i siste instans også terrorisme. Folk etablert på blått kjøper et spesielt syn på livet – en pakkeløsning – og det kan like gjerne være politiske og/eller ateistiske ideologier som religion man underkaster seg. På 60- og 70-tallet ble ”Maos lille røde” en bibel for mange. Sitatpugging og trosskap mot Ideologien er da viktigere enn, ja stenger for, utviklingen mot å kunne tenke selv, inn

hente og vurdere fakta og trekke egne konklusjoner. Å tenke og uttrykke egne meninger oppfattes som undergravingsvirksomhet i blå miljøer, særlig der de har makten. Tankepolitiet finner vi såvel i 1600-talles inkvisisjon som i Taliban og kommunistiske regimer. Blått hater oransje fordi det vet at der folk tenker selv forsvinner deres makt. Helst vil de kaste alle uønskede bøker på bålet. 

Oransje – fornuftsmemet

Når menneskers hjerter vender religionene ryggen tar hodet den kalde fornuften i bruk og begynner å utelukkende interessere seg for dette livet og hvordan man kan bruke fornuftens frukter som kompetanse, vitenskap og teknologi for å tjene penger og omgi seg med symboler på verdslig suksess.  Med oransje kommer teknologisk utvikling, materialisme, merkantilisme,  konsume¬risme, konkurransementalitet og karriere- og profittjag inn og begynner å feste grepet. Religionenes vektlegging av moral oppleves også som avlegs og overflødig, og slik får den røde memen leve videre under den oransje overflaten som økokriminalitet, korrupsjon og skattesnusk. 

De religionene (eller snarere deres fortolkere og forvaltere) som forfekter bokstavtrohet og mytiske og prerasjonelle dogmer, klager ofte på det moderne (oransje) menneskets ateisme og mangel på moral. Selv om de har litt rett i kritikken, må de langt på vei takke seg selv for denne situasjonen. Hver av de mytiske religionene bærer et stort ansvar fordi de er en hovedårsak til at det i stor målestokk oppstår uheldige komplikasjoner i menneskers bevissthetsutvikling og altfor tidlige stagnasjon. 

På den ene side skjer det at de som godtar de mytiske religionenes snevre fortolkning av det åndelige blir sittende fast på det blå trinnet og slik sett hindret i å gå opp til oransje, dvs. utvikle sin fornuft. Ofte er religionenes forvaltere rett og slett antivitenskapelige. 

På den annen side bidrar religionsforvalterne sterkt til at de som gjennomskuer deres angstbiterske og antifornuftige holdninger blir så ”fed up” med alt som smaker av religion og åndelighet at de også forkaster de gode blå egenskapene som dermed blir identifisert med religiøsitet: Flid, moral, disiplin osv. Slikt blir sett på som gammeldags og er blitt de reneste skjellsord. Oransje og grønne foreldre vil knapt ta slike ord i sin munn og langt mindre fremme dette i sin oppdragelse. 

Foreldre har ofte en god del rødt i bagasjen pga. dårlig blå struktur selv, og ser derfor med mistro til behovet for det. Slike oransje foreldre har lett for å skjemme bort sine barn, mens pluralistiske og relativistiske grønne foreldre som regel er for feige til å sette grenser. Dermed får den oppvoksende slekt i svært mange tilfeller en altfor svak blå struktur som igjen svekker deres muligheter til memetisk vekst.

I tillegg kastes barnet – åndelighet – ofte ut med badevannet. Det igjen har ført til at sinnet, bevisstheten, subjektet blir redusert til hjernefunksjoner – til materie, til det sjelløse ”flatlandet” som Wilber kaller det. Hvis religionene kunne forstå spiraldynamikken, kunne de tilpasse sitt budskap til de ulike memene og støtte tilhengernes bevissthetsvekst og derved også åndelige vekst, som er to sider av samme sak. De kunne ha fungert som ”transportbånd” og gitt dem gode metoder som bistår dem i dette. Slik sett har Wilber og hans folk lansert integral kristendom, integral islam, integral kabbala, integral buddhisme osv. For folk trenger ikke bare teori, de trenger metoder og praksis. Og for å praktisere trenger man godt med blått, som f.eks. selvdisiplin...

Framveksten av grønn meme

Fordi et næringsliv uten moral og omtanke og med maks profitt som ledestjerne både fører til utbytting av arbeidere, rovdrift på ressurser, utpining og forurensning av miljøet – og global oppvarming, vil de som ser uholdbarheten og urettferdigheten i det som den oransje memen fører med seg begynne å utvide sitt verdensyn og bevege seg opp på den grønne memen. Her utvides vår medfølelse fra å bare være etnosentrisk til å bli verdenssentrisk. Vår omtanke favner nå hele kloden og dens innbyggere. Man begynner å se med toleranse og forståelse på også andre kulturer og finner positive sider ved dem alle. På dette trinnet kan man se ting fra flere sider og ingen har nødvendigvis hele sannheten. Det kan synes som om sannheten er relativ. Din virkelighet er like god som min (bortsett fra at det utsagnet antas å være sannere enn det motsatte – at det jeg og min gruppe som har sannheten – og dette er i seg selv en logisk brist, en selvmotsigelse...). 

Grønt har dyp mistro til hierarkier og er konsensusorientert. Det kan derfor føre til ekstrem relativisme og det Wilber kaller boomeritis, en merkelig blanding av grønt og rødt som ikke er så lett å avsløre, men som er ganske utbredt. Det er en slags slektskap mellom det røde (”ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre/mene/si”) og den grønne relativismen. Gjennom munnen kommer idealistiske ord som menneskerettigheter og pasifisme, mens følelsene bak har sitt utspring i rød egoisme: ”Jeg vil f*** meg ikke inn i militæret – jeg er jo pasifist... ”. Men genuin grønt er et høyt bevissthetsnivå, og Norden og Nederland regnes av mange som blant de få stedene i verden hvor grønn meme er utbredt og har politisk makt.

Det er først når man gjennomskuer den ekstreme relativismen og forstår at det på den ene siden er ulikheter i bevissthetsutvikling og på den andre ser at man må passe på at denne utviklingen går best mulig for seg for flest mulig og at hvert trinn er nødvendig – at den neste memen, den gule, integrale – nå kan begynne å utfolde seg. Verden trenger så mange integrale mennesker som mulig, og de på enda høyere trinn...