En ti-minutters innføring i integraltenkningen

Integralfilosofi, integraltenkning, det intergrale verdenssyn er mer eller mindre synonymer og henspiller på en ny type tankegang som først og fremst er formulert av den amerikanske filosofen Ken Wilber, men han igjen har lånt det aller meste fra andre. Det er mer hvordan han har satt sammen arbeidet og resultatene til så mange – fra vestlig vitenskap til østlig mystikk – som er Wilbers bidrag sammen med det nye som utvikler seg fra hva denne integrasjonen har ført til. Det er således svært mange bidragsytere og andre som viser seg som stemmer i det voksende integrale ”koret”, noen med tillegg eller utdypelser, andre med anvendelser og andre igjen med justeringer eller kritikk av Wilbers omfattende system.

Selv om det integrale verdenssynet er i sin spede barndom, finnes det allikevel mange muligheter til å delta i denne spennende utviklingen som har potensial til omskape vår kultur. Jo mer du begynner å lære om det integrale synet, jo mer vil du kunne komme til å se at dens tilnærming både er idealistisk og realistisk. Det blir stadig mer stoff publisert om integralfilosofien i bøker, tidsskrifter og på internett, og på sistnevnte og i menneskelige nettverk blir dette også diskutert og forsøkt anvendt på en rekke av livets områder.

For det er en reell fare for at dette bare blir en intellektuell fascinasjon og hjernegymnastikk for de filosofisk anlagte hvis det ikke kan komme til fruktbar anvendelse på ulike måter. Det er heller ikke bare noe man kan pugge og lære hvis det ikke assimileres inn i en reell vekst i den enkeltes egen bevissthet, og det er en omfattende modningsprosess som må utfolde seg riktig. De fleste av oss har fått ”skader på vår sjel” i vår oppvekst slik at ”hang ups” av alle slag gjemmer seg nede i underbevisstheten og saboterer reell vekst og bevissthetsutvikling. Å jobbe med våre psykiske patologier kalles ofte skyggearbeid og trengs å tas fatt i på effektive og fruktbare måter for å lykkes. Dessuten trengs metoder som kan utvikle bevisstheten til overliggende trinn i ”bevissthetstrappen”. En svært viktig metode til dette er meditasjon, men også andre metoder er nødvendig.

Det er spesielt forskningen til Clare Graves og hans elev og samarbeidspartner Don Beck som har avdekket at den menneskelige psyke fra fødselen av og gjennom oppveksten utvikles gjennom en rekke bestemte stadier – alltid i samme rekkefølge, uavhengig av rase, kultur og kjønn.  Disse er etterhvert blitt nøye kartlagt og beskrevet, og tilsammen danner disse en bevissthetsutviklingsmodell kalt spiraldynamikken (Spiral Dynamics).

Det som karakteriserer denne er at den er hierarisk (eller snarere holarkisk, se lengre ned) ved at et bestemt utviklingstrinn ikke bare omfatter og inkluderer de underliggende trinnene, men også transcenderer dem ved at nye kvaliteter – som ikke finnes på de nedenforliggende trinnene – viser seg i bevisstheten for første gang. Dette kan vise seg som økt forståelse, f.eks. at når et barn lærer å lese, så vil en bok for et barn ikke lengre bare inneholde en rekke forskjellige, betydningsløse flekker på et papir, men plutselig være en bærer av mening – og nye verdener åpner seg dermed for barnet på en svært reell måte.

Samtidig innebærer en utvikling opp denne bevissthetstrappen en stadig økende grad av innlevelse og empati med andre mennesker. Fra å først være ubevisst sin rolle i verden, våkner barnet opp til sin adskillelse fra den og oppdager deretter lysten til å prøve å besitte den, som er en narscisistisk måte å forholde seg til verden på. Men gradvis vil individet kunne innta andres perspektiver og ta hensyn til andres behov. Personen går gjennom en utviklingsprosess fra å være egosentrisk, til etnosentrisk til verdenssentrisk. Og da er det innlysende at det er bedre (ikke minst for omgivelsene) å være verdenssentrisk (å ønske vel for hele planeten og dets mange innbyggere og kulturer) – dvs. et høyere etisk trinn – enn å bare fremme egen gruppes interesser (som ofte fører til konflikter og krig), men som igjen er et høyere utviklingstrinn enn å være totalt egoist og ikke ta hensyn til noen. 

I spiraldynamikken kalles hvert utviklingstrinn også for et ”meme” og refereres ofte til vha en farge. F.eks. har man valgt å knytte fargen rød til ”det impulsive selv”-stadiet, mens det neste stadiet, hvor man lærer seg å ta hensyn til og underkaste seg gruppens behov og ønsker (”Det konforme selv”-stadiet), blir ofte referert til som ”blått”. Også de mange andre trinnene har fargebetegnelser. (En forvirrende faktor er at Wilber og Beck har noe ulike farger på de forskjellige trinnene.)

Selv om utviklingspsykologer er stort sett enige i beskrivelsen av de lavere og mellomliggende trinnene i spiraladynamikken, er det mer usikkerhet og uenighet om de høyere trinnene og det er nærliggende å stille spørsmålet om hvor langt man kan komme? Hva er menneskets høyeste potensial? Et problem er at det er så forsvinnende få på de høyeste trinnene slik at det er for lite data til å klarlegge dette på en vitenskapelig måte. Et annet problem kan være at de som undersøker dette ikke selv er på de trinnene og derfor ikke er i stand til å beskrive dem ordentlig. Så her har man forsøkt å sette sammen beskrivelser fra de høyeste mystikk- og visdomstradisjonene i øst og vest og sette disse inn som de øverste trinnene.

Men selv om spiraldynamikken er et vesentlig element i integralfilosofien så er den bare én av tilsammen fem hovedelementer (hvor den er kalt ”stadier” eller ”trinn”) og hvor de andre er: Tilstander, linjer, kvadranter og typer. Hvert av disse elementene er omfattende emner som kan utdypes i detalj. Disse fem elementene refereres ofte til som AQAL (”All Quadrants,  All Levels”, som igjen er kortformen for: ”All Quadrants, all levels, states, lines and types” ).

Det er Ken Wilber som har utformet modellen kalt De fire kvadranter. Han hadde en oppfatning av at så mye av det han leste uttrykte elementer av sannhet og han prøvde å sammenstille alle slags erkjennelsesområder på en slik måte at de hang logisk sammen, men han fikk det ikke til før han fikk ideen om at alt måtte inndeles i fire ulike områder, og da falt det meste på plass. Firefeltsmatrisen eller de fire kvadrantene ble født og han ga navn og innhold til hver av dem:

Øvre venstre kvadrant representerer jeg’et, bevisstheten, den indre private og subjektive opplevelsen, dvs. 1 person entall. Den øvre høyre kvadranten representerer så den ytre verden, objektene, alt det vi sanser og kaller verden: Alt som kan måles, veies og plasseres i et koordinatsystem i tid og rom. Dette er 3. person entall: ”Det”/”den”.

Så, under den horisontale midtlinjen plasserer han nede til venstre det intersubjektive. Hvordan våre innsider resonnerer med hverandre: Jeg (1. person) og du (2.person) blir vi (1. person flertall). Kommunikasjon, språk, kulturelle verdier, moral, samhørighet og fellesskapet. Og sist, men ikke minst: nede til høyre: Tingene i tredje person flertall, det interobjektive: ”De”, som er naturens orden og hvordan vi organiserer materien i strukturer og systemer: Samfunnet, organisasjonsstrukturer, institusjoner, internett, sosiale systemer, livets nettverk osv, osv.

Deretter plasserer han vitenskaper og erkjennelsesområder inn i de fire kvadrantene, f.eks: Øvre venstre: Psykologi, filosofi, religion, mystikk, lingvistikk, logikk. Øvre høyre: Biologi, kjemi, fysikk, statistikk, geologi, medisin, nevrologi, behaviorisme. Nedre venstre: Antropologi, kulturstudier,språk, religion.  Nedre høyre: Sosiologi, økologi, IT, systemteori, teknologi, makroøkonomi.

I midten av kvadranten plasserer han ”holoner” som er subjekt-objekter som manifesterer seg samtidig i alle de fire kvadrantene. Et holon kan f.eks. være et menneske, et dyr eller en celle og har både en subjektiv innside og en objektiv utside, og er både autonom og del av et fellesskap – samtidig.

Videre kan ingen av kvadrantene erstatte en annen. Særlig peker han på det meningsløse i at man forsøker å kollapse venstresiden inn i den høyre, noe de harde vitenskapene har prøvd i lengre tid. Bevissthet blir dermed redusert til biokjemiske prosesser i nervesystemet og hjernen, og mennesket mister sin verdighet og betydning som subjektivt vesen. Dette er resultatet av materialismen som filosofisk system.

Holoner kan igjen plasseres i holarkier (holon-hierarkier) eksemplifisert ved at naturen selv har gjort det slik at holoner kalt atomer inngår i holoner kalt molekyler (som innbefatter dem), men som framviser helt nye egenskaper som atomene ikke har. Og videre står holonene kalt celler over molekylene igjen ved at de omfatter dem, men manifesterer helt nye egenskaper som molekylene ikke har. Osv.Transcenderer og inkluderer.

Linjer
kalles også for intelligenser og er uttrykk for forståelsen av at et menneskelig holon ikke er én entitet som befinner seg på ett bestemt trinn, men snarere er et amorft, sammensatt personlighetssystem som kan reagere fra forskjellige trinn avhengig av stuasjonen, men hvor ”tyngdepunktet” kan sies å være på et bestemt trinn mellom ytterpunktene av responsene. Og ulike menneskelige erkjennelsesmåter kan deles inn i linjer som utvikler seg mer eller mindre selvstendig gjennom trinnene. 15-20 slike linjer er identifisert som f.eks. den kognitive linjen, den moralske linjen, den psykoseksuelle linjen, den estetiske linjen, den kinestetiske linjen, den åndelige linjen etc.

Tilstander
Vi har tre hovedtyper av bevissthetstilstander: Våken tilstand, drømmetilstanden og drømmeløs søvn. Dessuten er det mulig å kontakte høyere bevissthetstrinn temporært, i glimt, men fordi man egentlig strukturelt sett er på et lavere trinn, så vil man etterpå tolke opplevelsen ut i fra det trinnet man befinner seg på, noe som igjen faktisk kan sementere det trinnet man er på og forhindre videre vekst.

Typer
Selvom det finnes mange psykologiske typologier, er den mest framtredende av  typene: mann/kvinne eller den maskuline og feminine måten å forholde seg til verden på. Det pekes på at selv om både menn og kvinner gjennomgår de samme trinnene i spiraldynamikken, så gjør de det gjerne på noe ulike måter. Mannens måte går i retning av aktivitet og autonomi, mens kvinnens måte går mer i retning av omsorg og kommunikasjon.

Så hvordan kan dette rammeverket anvendes praktisk? 

Først og fremst ved at det utgjør et svært viktig kart over virkeligheten som hjelper til med å rydde opp og sortere de forskjellige erkjennelsesområdene og sette dem sammen på nye og veldig fruktbare måter. Dette i seg selv modner sinnet og fører bevisstheten oppover. Men det er ikke nok. Det er nødvendig med det som kalles integral livspraksis, som godt kan være din egen religion eller åndelige system tilsatt noen elementer som det tradisjonelt kan mangle.

Hvis man bruker integralfilosofien sammen med personlig praksis (som bør omfatte meditasjon), gjør man menneskeheten en tjeneste ved at jo høyere trinn man er på bevissthetsmessig, jo mindre er man til skade for sine omgivelser og jo mer til gavn for andre vil man være.

Men integralfilosofien er ikke bare til innvortes bruk (selv om det er essensielt at den er det også) fordi det er å bare være opptatt av øvre venstre kvadrant. Kjennskapen til integralfilosofien bør spres, diskuteres og anvendes, slik at den mer og mer kan gjennomsyre og omdanner vår kultur, som er nedre venstre kvadrant. For fra et integralt perspektiv kan problemer bare løses fra et høyere nivå – et høyere kognitivt og etisk ståsted – enn det som skapte dem.

Og alle, uavhengig av religion, rase, kjønn og kultur er invitert til å ta del i denne bevissthetsveksten. Og jo flere som blir med, jo større er sjansen for at planeten kan komme ut av krisen. For det er ved at våre bevisstheter, og derigjennom vår kultur, at våre omgivelser, både naturen og våre samfunnstrukturer kan påvirkes og reddes/endres, som er i nedre høyre kvadrant!

Vi håper å få inn og lagt ut flere og flere artikler som utdyper de ulike aspektene av integralfilosofien. Har du noe å bidra med – legg det inn!